Sabbatshvile

Sabbatshvile

En kort fremstilling av bibelens historie- og fremtidsfortelling

Basert på Hebr. 4,1-11 og kapittelet «Ei kviledags-helg» i boka «I desse siste dagar» av Ludvig Hope.

Grunntanken i disse versene fra Hebreerbrevet er at det venter en sabbatshvile for Guds folk. Etter striden og arbeidsdagen skal vi få hvile om vi holder ut i tro.

Guds plan for historien er en plan om hvile etter arbeid

Som Gud hvilte på den syvende dagen etter sin arbeidsdag, slik skal også Guds folk få hvile når striden er slutt. I vers 10 står det: «Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine.»

Da Gud hadde fullbrakt skaperverket sitt, og alt gikk etter de lover som var lagt inn i skapningen, da Guds herlighet lyste gjennom alt, da hele universet åndet av liv og fred, da mauren i mold, blomsten på marken, fuglen i lufta og klodene i verdensrommet gikk sin veg og levde sitt liv etter Guds vilje – da hvilte Gud.

Hadde Gud ikke hvilt, ville det vært noe ufullkomment ved skaperverket. Da Han skapte universet, gikk kjærlighetens Gud gjennom ord og ånd ut fra seg selv og inn i alt som han kalte frem. Den syvende dagen gikk Han tilbake til seg selv. Men alt var skapt av Ham, ved Ham, og til Ham. Himmel og jord skulle fylles av hans herlighet.

Derfor – om du tenker deg om – er denne hviledagen grunnen og grunnsteinen for all fred og hvile, pantet på at skapningen har nådd et mål. Uten denne idé er hele tilværelsen bare ei evig uro uten ende, et arbeid uten lønn, et spørsmål uten svar. Satan har ingen helg og heller ingen hvile.

Guds skapergjerning hadde nådd et mål. Men denne hvilen er ikke det samme som om Gud var trøtt og ikke orket mer. Guds hvile betyr at nå var det kommet mening, sammenheng og plan i skaperverket.

Men så kom et men.

Den loven som Gud la inn i skapningen, at alt skulle være i Guds vilje og bli styrt av Ham, den loven ble brutt av den skapningen som stod Gud nærmest.

Å være menneske er det samme om å ha rett til å avgjøre sin egen skjebne. Et menneske må derfor velge, det må svare ja eller nei. Kunnskapstreet som krever valg mellom godt og ondt, det stå i den hagen der det er menneske. Der dette treet, eller om du vil; der dette ansvaret og dette valget ikke er, der er heller ikke menneske. Der er bare umælende, viljeløse skapninger.

Da mennesket svarte ja der de skulle har svart nei, fordi det lot seg dåre av den løgn at det skulle bli likt Gud, skilt fra Gud, da kom vi bort fra den vegen som Gud hadde staka opp til det fullkomne mål. Vi har sikkert rett til å tro at om alt var skapt i harmonisk felleskap med Gud, så var det likevel et liv i vekst, det stod ikke den mening fullt ferdig. Men så sleit dette harmoniske sambandet med Gud, og alt kom i ulage. Den hvile som Gud hadde gått inn til den syvende dagen, den tok slutt.

Mennesket steg ned fra sin kongestilling. Det kan heller ikke spise av livsens tre og må gå inn i en verden som er full av synd og sorg og sykdom og død.

Men det ble ikke sendt bort i ei evig natt. Den nåden som ble gitt i Kristus Jesus fra evige tider, den ble nå satt inn, og med det samme døra gikk i lås mellom Gud og mennesket, ble det første løfte skrevet på den låste døren.

Til slangen forkynte Gud dom, men samtidig hørte mennesket evangeliets løfte om Løftessønnen: «Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.»

Da Adam steg ut, steg Kristus inn, og Han tok på seg å åpne døren igjen. Dersom mennesket vil, så kan det nå få velge om igjen, få komme tilbake til hagen der livsens tre står og igjen få evig liv.

Da Gud gave dette løftet, kan vi vel si at den første hviledagen Hans tok slutt, og Han gikk inn i en ny arbeidsdag som han skal bruke til å bygge opp en ny skapning.

Det er soloppgangen til denne dagen vi ser da Gud kaller Abraham fra Kaldea og gjør ham og ætten hans til sitt folk. Gjennom Abraham og ætten hans bygger Gud vegen fram til det nye Han vil skape: det som skal føre oss fram til Gud.

I Bibelen an vi finne hvordan han gjennom dette folket arbeider mot den frelse som skal komme ved Jesus Kristus. Som en pottemaker tar Han et stykke leire og lager det til det Han vil, slik steller Gud med dette folket sitt. Lyder de Hans ord og gjør som Han vil, so får de en spesiell velsignelse. Er de ulydige, så får de tyngre straff enn andre; men aldri slipper Han dem ut av sin hånd.

Alltid er de Hans folk!

En dag ser vi at Gud fører dem inn i fremmed land, til trelldom og tukt. Etter en lang tid i lidelse sender Han en mann som skal føre dem ut av trelldommen, til frihet og hvile i eget land.

Det var på reisen fra trelldoms- til frihetslandet at så mange ble liggende etter og ikke kom inn til hvilen i Kana’an. Om ikke dette landet og den hvilen de skulle vinne der var det siste og fullkomne mål, så står det likevel i Guds bok at de skulle finne ro og hvile (5. Mos 12, 10-11 og Josva 22,4).

Om ikke Josva førte Israel til den hvilen som er målet for Guds folk, så førte han dem likevel til et land som de kunne kalle sitt eget, der de skulle få ro. Men før de vant framt til fred i sitt eget land, måtte de gjennom mye trengsel, og etter at de hadde nådd fram, var det ro mellom uro og hvile mellom kamp.

Alt til den dagen da Salomo bygde fredsriket i den gamle pakt, måtte Israel stride for å vinne og verne landet sitt. Men da Salomo ble konge, satt hver mann trygt på jorden sin, mens tempelet stod gullkledt, og freden lå over land og folk. Det var en hvile etter lange og kampfulle tider; men hvilen tok snart slutt. Nye kamptider kom, og tempelet lå snart i grus.

For Gud hadde et lengre og høyere mål enn Kana’an, Salomo og et tempel som lyste av gull. Han hadde og Han har et annet land og en rikere hvile til mål for folket sitt. Det er dette landet og denne hvilen som Hebreerbrevet taler om.

Brevet viser oss også at Guds folk i den nye pakt er et folk som kjemper seg fram mot målet til den sabbatshvile som er i vente. Her er det at ordet fra Josva kommer til sin rett som også Hebreerbrevet viser oss: «For hadde Josva ført dem inn til hvilen, da hadde ikke Gud senere talt om en annen dag. Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk.»

Det er denne hvilen vi ser fram mot med håp mot håp.

Hvilen i Jesus ved tro

Hva slags hvile er det da vi skal gå inn i og inn til? La oss se litt på det. Det er en underlig, skjult sammenheng mellom Guds folk i den gamle og den nye pakt også i denne saken.

Den hvilen som en kristen har nådd frem til, er først og fremst Kristus. I Ham åpner seg det Kana’an der vandringsmannen fra trelldomslandet her finner hvile for sitt urolige og trette hjerte. Han står selv med utstrakte armer og roper utover en trøtt ætt: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!»

Når et menneske som er trøtt av strid, med seg selv, med synd og Satan og en urolig samvittighet, finner fram til Kristus, da har det mennesket funnet hvile for sin sjel.

Det er som å komme inn i en trygg og lun havn etter man lenge har drevet mellom vrak og skjulte skjær på et stormfullt hav. Da synger vi:

Nå kan jeg hvile fullkommen glad,

sjelen kan nyte Himmelens mat,

hjertet er renset, skylden betalt,

selv er jeg intet, Kristus mitt alt.

Slik synger den som har finnet fred i Kristus Jesus. Og likevel er det ikke denne hvilen den fullkomne hvilen. Det er en hvile mellom kamp. Det er en hvile i tro. Også Guds folk i den nye pakt må kjempe for å vinne over fienden i sitt eget land og for å holde han utenfor landegrensene.

Men mitt i all denne striden og midt i vaktholdet får en kristen på underlig vis legge av seg sorg og bekymring og alt som er tung. Han kan synge midt i striden:

«Salig jeg hviler i Jesus».

Dette er en av de store ting som en kristen eier her i verden framfor den som ikke er kristen. Kampen har vi mer eller mindre alle sammen med alle andre mennesker, men ofte er striden hardest på den fronten der en kristen må stå. Men midt i striden eier en kristen den fred som går over all forstand, og denne freden er hvile for sjelene våre.

Denne store rikdommen har vi så lett for å glemme, og når vi glemmer dette, så mister vi mye av den kraften som skulle bære oss i livet.

De sårene som vi får i striden, de leger Han. Hvert løfte som Gud har gitt sine, er balsam og et hvilested for den trøtte stridsmannen. Han gjemmer oss i sin hytte på den onde dagen, ja, Han fører oss opp på en Klippe og inn i skjulestedet i teltet sitt.

Det er hvile. Det er hvile for sjelene våre. Det er hvile i tro. Det er hvile i håp.

Men midt i denne hvilen stiger det fram hos den kristne en dyp lengsel etter noe mer fordi vi enda ikke er kommet fram til den fullkomne hvile hos Gud. I denne hytten sukker vi med håp mellom tårer. Vi lengter etter vårt rette fedreland, etter sabbatshvilen i det Himmelske Kana’an.

For mange av oss – kanskje for alle – går vegen til hvile gjennom dødsskyggedalen. Men når vi har passert dette «mørke belte», da skal vi få hvile fra våre gjerninger som Gud fra sine.

Det er med denne lyse framtiden for øynene våre at vi går med Kristus Jesus i tro.

«Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv: Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem.» (Åp 14.13)

Når mitt øye vått av møye,

mørkt og vått av tåreregn

ser med lengsel fra sitt fengsel

opp mot Salems blide egn,

å, hvor svinner da mitt vé

bare ved der opp å se!

Tusenårsriket

Men Guds ord viser oss også en annen sabbatshvile, en hvile som en stor del av menneskeætten skal oppleve uten å gå gjennom døden.

Det skal komme ei tid her på denne jorda, før denne tidsalderen er slutt, ei hviletid etter mange og lange stridsår. Som fredsriket til Salomo kom etter alle krigene David hadde ført, slik skal det også etter en lang og tung stridstid komme en velsignet hviletid.

Det er denne fredens sabbatshvile som vår trøtte, skremte ætt ser fram mot med større lengsel enn noen tid før, og vi må vel ha grunn til å tro at denne tiden ikke er langt borte.

Det er denne tiden som har fått navnet tusenårsriket.

Mellom alle de Gudsord som vi ennå ikke forstår helt og fullt, er også dette; «at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.» (Rom 8,22-23)

Gjennom hele Bibelen går det et hemmelighetsfullt 6-tall og 7-tall som sikkert bærer i seg guddommelige mål på vår tidsalder.

I 6 dager skapte Gud verden, og den 7. dagen hvilte Han. I 6 dager skulle Israel arbeide, og den 7. skulle de hvile. I 6 år skulle de så og høste, det 7. året skulle jord og dyr og folk hvile. Etter 7 ganger 7 år kom jubelåret da hver trell ble fri, og alle som av en eller annen grunn hadde mistet eller solgt eiendommen sin, skulle få den tilbake uten vederlag.

Det 50. året skulle holdes hellig, og da ble det ropt ut frihet for alle som bodde i landet. Jubelåret begynte på den store forsoningsdagen. Da ljomet luren gjennom landet. Mens offerlammet ble lagt på alteret og blodet strøket på nådestolen, ble folket kallet ut fra trelldom til frihet.

Det er ut fra denne ordningen i det gamle Israel at kristne har ment at strids- og arbeidstiden for ætten er 6000 år. Det 7. årtusen blir da tusenårsriket.

Vi har stor grunn til å tro at dette er ei guddommelig ordning, og at vi har rett til åvente fredsriket med sin sabbatshelg. 6-tallet er tallet til dyret, denne verdens tall: 666. Men 7-tallet er Guds tall.

Vår trøtte ætt modnes for denne lyse tiden. Måtte den komme snart!

Den rette sabbatshvilen

Men dette er likevel ikke ren rette sabbatshvilen. Den ætten som har fått leve i så gode kår i tusenårsriket, må også få sin prøvetid. Satan som har vært bundet, skal komme løs, og det siste store verdensdrama fører alt fram til det siste oppgjør der høyesterettsdommen faller.

Da blir ondt og godt fullkomment skilt for evig og alltid. Da har Guds rike nådd sin fullendelse. Da er Jesu Kristi frelsesverk fullendt. Da lar Han Gud og Faderen ta riket, slik at Gud kan være alt i alle.

Det nye Jerusalem stiger ned fra Himmelen fra Gud, prydet som ei brud for brudgommen sin.

Den evige sabbatshvilen er kommet, den siste tåra er tørket bort, og evig glede skal være i oss, omkring oss og over oss.

Dette er det kristne håpet.

For et håp!

For en framtid!

 

Ved basunens lyd når alle frelste samles skal engang

Ved det krystallklare havet møtes vi.

Venner, frender ifra jorden hilser vi med fryd og sang.

Hvilket møte av de frelste det skal bli!

 

Når med englerøst det lyder: ingen tid skal være mer!

Vi får samles og de frelste skarer se.

Hvilket møte på den strand hvor ingen tåre felles mer,

Hvilket møte av de frelste det skal bli!

 

Når de store dag frembryter, da forsvinner hav og strand,

Herren Jesus, ærens konge, skuer vi,

Da Han byder alle frelste samles ved Hans høyre hånd,

Hvilket møte av de frelste det skal bli!

 

Når Guds engler høyt forkynner evig jubelår engang,

Å hva jubel, å hva himmelsk harmoni!

Alle Himlens klokker ringer, høylytt bruser Himlens sang,

Hvilket møte av de frelste det skal bli!

 

«La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro.» (Hebr 4,11)

«Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye! Og han sier til meg: Skriv! For disse ordene er troverdige og sanne.» (Åp 21,5)