Den betingede nåden

Den betingede nåden

Av Poul Hoffmann

«Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere bli ettergitt. Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere. Han sa også en lignelse til dem: Kan vel en blind lede en blind? Vil de ikke begge falle i grøften? En disippel er ikke over sin mester, men enhver som er utlært, blir som sin mester. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Hvordan kan du si til din bror: Bror, la meg trekke ut flisen i øyet ditt! – du som ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra ut flisen i din brors øye.» Lukas 6,36-42

En lege fortalte meg engang at det i psykiatrien har vist seg at det på bunnen av en nevrose nesten alltid ligger et eller annet som pasienten ikke har kunnet tilgi en eller annen.

Det passer nok. Det er nok derfor alle mennesker snart er nevrotiske. Fordi de gjør hverandre så mye ondt og er på vei å glemme hva tilgivelse er. Fordi Guds Ånd så sjeldent får en sjanse for å tale til hjertene nå.

Det med tilgivelse er nemlig noe man kan komme til rette med på kun et intellektuelt-teoretisk plan. Så lenge man forsøker på det, er man en blind ledet av blinde. Man har en bjelke i øyet som man ikke kan fjerne, dypest sett fordi man ikke vil.

Gamle Adam, eller Eva, vil ikke. Selvfølgelig kan de godt si at de tilgir den og den det og det. De kan enda få seg til å tro det. Men nede i sjelegrunnen gnager det stadig av nid og nag, og nevrosene etser videre. Meget «tilgivelse» er i virkeligheten bare et middel til ytterligere trampe på den «tilgivne».

Sann tilgivelse er noe som kommer når du oppdager hva du selv behøver tilgivelse for, ikke bare i det konkrete forhold, men i det hele tatt. (Før i tiden het det «man», nå sies det «du»; det er visstnok en anglikanisme, men noen ganger ganske praktisk.) Sann tilgivelse blir det tale om når du oppdager at de syndene som andre har begått mot deg, er for intet å regne mot de synder du selv har begått mot andre. Og det oppdager du ikke bare intellektuelt-teoretisk. Det oppdager du bare når Guds Ånd tar bjelken ut av øyet ditt, så du plutselig ser.

Det er forferdelig. Det er helvete på jord. Hva andre har gjort mot meg holder likesom opp med å eksistere, men det som jeg har gjort, kan selv evigheten ikke gi tid nok til å gråte over.

For noe patetisk hysteri, gurgler gamle Adam fra sin selvrettferdighets hengemyr. En slik erfaring har han aldri gjort, og han ønsker heller ikke gjøre den. Nå nei, sånn er han ikke, han gjør sitt beste, skjønt han ustanselig blir utsatt for hjerteløshet fra andre. Våg å påstå det, din hykler. Har du aldri slukket lyset i øynene på et barn som famlet etter din kjærlighet? Har du aldri forrådt det dypeste i deg selv og det dyreste du eier? Har du aldri i din bunnfrosne selvopptatthet sviktet der hvor det på liv og død var bruk for deg? Ditt skinnhellige krek som sitter og tuter over den lille piken med svovelstikkene – er du ikke klar over at hele din livsvei er kantet av små piker med svovelstikker som du gikk forbi?

«Hvis vi sier at vi ikke har synd fører vi oss selv på villspor, og sannheten er ikke i oss, skriver Johannes. Han uttrykker seg jo noen ganger så mildt.

Kjære Adam og Eva, dere må heller skjønne dette mens det er tid. Det gjelder nemlig ikke bare det med nevrosene; det gjelder evigheten. «Tilgir dere ikke mennesker, vil deres Far heller ikke tilgi deres overtredelser», sier Jesus rett ut i Bergprekenen. Det er den sammenhengen som også er innbygget i Fader Vår: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.» Og lignelsen om den gjeldtyngede tjener som Jesus engang fortalte som svar på et spørsmål fra Peter om tilgivelsens omfang er heller ikke til å misforstå: Tjeneren som hadde fått ettergitt ti tusen talenter men ikke ville ettergi sin medtjener hundre denarer ble overlatt til bødlene, inntil han fikk betalt alt han skyldte. Når fikk han gjort det, tror du?

«Slik vil også min himmelske Fader gjøre med hver eneste av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror,» sa Jesus.

Hva blir det av evangeliet her? Er det likevel vi som skal prestere for å få del i Guds nåde? Er hans tilgivelse ikke betingelsesløs?

Jo, for den angrende synder. Det kan godt være at det med angeren ikke betyr så mye i gamle Adams teologi, som nå feirer så store triumfer. Men det gjør det altså i Bibelen.

Og når du har klart den prestasjonen oppdager du at det aldeles ikke var noe som du presterte. Det var Gud som tok bjelken ut. Sett utenfra var det et krav, sett innefra var det en gave. Det var allerede Guds nåde. Det var allerede Himmelen på jorden.

Så er det faktisk først nå at du riktig vet hva evangeliet er.

 

Kilde: Kristeligt Dagblad, 8. juli 1995