Immanuel!

Den Gud som vil at alle mennesker skal bli salige, vil også at alle skal få kunnskap om sannheten, ja vokse og gå fram i denne kunnskap etter de muligheter og hjelpemidler som blir tilbudt dem i den tiden vi lever i.

Vi lever nå i en tid da verdslig visdom og alt som bygges på den, er utviklet i en langt høyere grad enn våre forfedre muligens kunne ha forestilt seg. Ingen vil lenger synes å mangle noe i sin vitenskap. Det en gir seg i kast med, vil en forstå til gagns. Akk, hvor mye mer burde en ikke være slik innstilt med hensyn til kunnskapen om Gud  og vår saliggjørelse.

Det er, i det minste sett utenfra, noe vi alle er opptatt med, eller det vi gir oss ut for å vite og omgås med.

En ordentlig, grundig og tilstrekkelig innsikt i kristendommens sannheter burde jo være det høyeste mål å strebe mot for alle som i tid og evighet ikke vil regnes som dårene som bekymrer seg for så mange ting, men ikke bryr seg om det ene nødvendige.

Vel er det sant at kunnskapen om Gud ikke alltid og hos alle fører  med seg den sanne frykt, kjærlighet og lydighet mot ham. Det finnes en viten uten samvittighet, en kunnskap uten kraft. Denne oppblåser, istedenfor at den skulle oppbygge. Dette er det utallige eksempler på i vår tid.

Jeg synes våre forfedre gjorde mer enn de visste; men vi vet mer enn vi gjør. De lignet en fruktbar Lea med matte øyne, vi ligner en ufruktbar Rakel med vakkert utseende. Ikke desto  mindre beholder kunnskapen om sannheten sin store verdi. For selv om vår Herre Jesus, Joh 13:17, ikke priser noen salig fordi de vet, uten at de også gjør hva de vet, så forutsetter han likevel kunnskap for å komme til troen, og uten tro er det umulig å behage Gud med noen som helst gjerning. Den troskap som mange svært enfoldige viser i å vandre etter det lille lys de har, lar oss sikkert trekke den slutning at deres vandring ville være enda langt bedre, hvis deres innsikt i sannheten var mer fullkommen. Den som i tussmørket utfører noe som krever dagens lys, får vel også kanskje gjort det, men med større møye, fare og forsinkelse. Det er slett ikke mørket som hjelper ham, men det lille lys som er til stede, og jo mer lyset vokser i morgenstunden, jo sikrere kan han fortsette sin gjerning, om han vil.

Like sant som dette er, like innlysende er de fordeler vi i vår tid har framfor våre forfedre. Derfor har en også ved denne forklaring over Luthers lille katekisme søkt å gi de unge del i de framskritt som er gjort innen kristendomsundervisningen. Årsaken som har vært foranledningen til dette arbeidet, er særlig denne at nesten hvert stift hittil har hatt sin egen spesielle katekismeforklaring. Da noen prester har funnet ut at den bok som ble brukt på deres sted, på en eller annen måte ikke har vært så fullstendig som de ønsket, så har de av oppriktig omsorg selv utarbeidet sine egne skrevne spørsmål og innført dem i sin menighet. Selv om lære- grunnlaget kunne være det samme, så viste det seg at denne forskjellige utforming av læren ikke var så heldig som en felles katekismeforklaring av passe størrelse og bekreftet med språk av Skriften. Denne forklaring er utarbeidet etter Kongens allernådigste skriftlige befaling til meg, og prøvd av rette vedkommende etter det sunne ords form.

Om nå denne katekismeforklaring er så tilstrekkelig, tydelig, nøyaktig og godt ordnet som alle de som driver med undervisning av unge kunne ønske, vil når noen tid er gått, vise seg. Imidlertid bør de som ikke er tilfreds med alt, tenke over hvor vanskelig det er å lage en katekismeforklaring som skal gi en både fullstendig, kortfattet, klar, oversiktlig og rett framstilling av kristendommens grunnsannheter. Å få forenet alle disse hensyn på en mer fullkommen måte, er noe en nok kan forestille seg, og jeg vil heller ikke benekte at det er mulig. Men den som selv går i gang med arbeidet, skal få se hvor vanskelig det er å tilfredsstille hver manns ønske i den slags skrifter. Her er det nemlig mange hensyn å ta. En må ikke forsynde seg mot de unges huske-evne ved å være vidløftig, mot deres fatte-evne ved å være uklar, og en må heller ikke ødelegge læresammenhengen ved å bruke gal rekkefølge, eller støte an mot naturlig språkbruk ved kunstige og tvungne uttrykksmåter. Har  jeg ikke nådd dette målet til fullkommenhet alle steder, så har jeg likevel siktet alvorlig mot det.

Etter høy kongelig aller nådigst befaling overlater jeg da disse Guds ord til alminnelig bruk i våre kirker og skoler.

Må Herren trykke sitt segl på verket ved å la sin nåde bli utøst i hjertene hos alle som leser boken, særlig de unge. Det som var min plikt, men som jeg selv aldri valgte å gjøre, det har jeg gjort så godt jeg kunne. Det ufullkomne ved boken blir  derfor egentlig mitt. For øvrig er det Guds ord som på den ytterste dag skal dømme de ubotferdige og vantro som forakter eller motsier dette ord, men skal gjøre alle dem salige som saktmodig i troen tar imot det ord som er innplantet i dem.

København den 9. oktober 1737.

Erik Pontoppidan.

 

Erik Pontoppidans mening var at barn med alminnelig gode evner og undervisningstid skulle lære alle stykker i denne bok utenat. Men de barn med lærevansker eller liten undervisningstid, kunne fritas for å lære utenat de stykker som har stjerne foran nummeret.

 

Neste side: Innledning

Tilbake til innholdsfortegnelsen