Bekreftende og benektende artikler

Artikkel I

Vi bekrefter at De Hellige Skriftene skal mottas som Guds autoritative ord.

Vi benekter at Skriftene får sin autoritet fra kirken, tradisjonen, eller noen annen menneskelig kilde.

Artikkel II

Vi bekrefter at Skriftene er den suverene skrevne norm som Gud binder samvittigheten ved, og at

kirkens autoritet er underlagt Skriftens.

Vi benekter at kirkens trosbekjennelser, konsiler eller erklæringer har større enn eller tilsvarende

autoritet som Bibelen.

Artikkel III

Vi bekrefter at det skrevne Ord i sin helhet er åpenbaring gitt av Gud.

Vi benekter at Bibelen bare er et vitne om åpenbaring, eller bare blir åpenbaring i møte med leseren,

eller er avhengig av menneskers respons for å bli gyldig.

Artikkel IV

Vi bekrefter at Gud, som har skapt mennesket i sitt bildet, har brukt språk som et åpenbaringsmiddel.

Vi benekter at menneskelige språk er så begrenset av vår menneskelige tilstand at det blir

utilstrekkelig som formidlingsmiddel av guddommelig åpenbaring. Videre benekter vi at syndens

fordervelse av menneskelig kultur og språk har hindret Guds inspirasjonshandling.

Artikkel V

Vi bekrefter at Guds åpenbaring i De Hellige Skriftene var progressiv.

Vi benekter at senere åpenbaring, som oppfyller tidligere åpenbaring, noen gang korrigerer eller

motsier den. Videre benekter vi at noe normativ åpenbaring har blitt gitt siden fullførelsen av Det Nye

Testamentet.

Artikkel VI

Vi bekrefter at hele Skriften og alle dens deler, inkludert hvert ord i originalen, ble gitt ved

guddommelig inspirasjon.

Vi benekter at Skriftens inspirasjon med rette kan bli bekreftet om helheten uten delene, eller om

noen deler uten helheten.

Artikkel VII

Vi bekrefter at Gud ved Hans Ånd, gjennom menneskelige forfattere, gav oss sitt Ord ved inspirasjon.

Skriftens opprinnelse er guddommelig. Den guddommelige inspirasjons metode forblir i stor grad et

mysterium for oss.

Vi benekter at inspirasjon kan reduseres til menneskelig innsikt, eller til en form for opplyst

bevissthet.

Artikkel VIII

Vi bekrefter at Gud i sitt inspirasjonsverk benyttet de distinkte personlighetene og de litterære stilene

til forfatterne som han hadde utvalgt og forberedt.

Vi benekter at Gud overstyrte forfatternes personligheter ved å forårsake disse til å bruke akkurat de

ordene han valgte.

Artikkel IX

Vi bekrefter at inspirasjon garanterte sanne og troverdige utsagn om alt de bibelske forfatterne ble

beveget til å tale og skrive om, selv om allvitenhet ikke ble gitt.

Vi benekter at forfatternes begrensning eller synd, av nødvendighet eller på annen måte forvrengte

eller forfalsket Guds Ord.

Artikkel X

Vi bekrefter at inspirasjon, strengt talt, bare gjelder Skriftens autografiske tekst, som ved Guds forsyn

kan påvises fra tilgjengelige manuskripter med stor nøyaktighet. Videre bekrefter vi at kopier og

oversettelser av Skriften er Guds Ord til den grad de trofast representerer originalen.

Vi benekter at noe essensielt element ved den kristne tro blir påvirket av fraværet av autografene.

Videre benekter vi at dette gjør påstanden om bibelsk ufeilbarlighet ugyldig eller irrelevant.

Artikkel XI

Vi bekrefter at Skriften, gitt ved guddommelig inspirasjon, er feilfri og ikke villeder oss. Den er

dermed sann og pålitelig i alt den sier noe om.

Vi benekter at det er mulig for Bibelen å samtidig være ufeilbarlig og feilbarlig i sine påstander.

Feilfrihet og ufeilbarlighet kan skjelnes, men ikke skilles.

Artikkel XII

Vi bekrefter at Skriften i sin helhet er ufeilbarlig, fri fra all falskhet, svindel og bedrag.

Vi benekter at bibelsk feilfrihet og ufeilbarlighet er begrenset til åndelige, religiøse eller

frelsesrelaterte emner, og dermed utelukker påstander om historie eller vitenskapelige felt. Videre

benekter vi at vitenskapelige hypoteser om jordens historie kan bli brukt til å overprøve Skriftens lære

om skapelsen og floden.

Artikkel XIII

Vi bekrefter at bruken av ufeilbarlighet er et passende teologisk uttrykk med henvisning til Skriftens

fullstendige sannferdighet.

Vi benekter at det er riktig å evaluere Skriften etter sannhetsstandarder som er fremmed for dens

bruk og formål. Videre benekter vi at ufeilbarlighet blir opphevet av bibelske fenomener som

mangelen på moderne teknisk presisjon; uregelmessigheter i grammatikk eller staving; observerbare

beskrivelser av naturen; refereringen av løgnaktige utsagn; bruken av overdrivelser og avrunding av

tall; tematisk inndeling av stoffet; varierende utvalgt av stoff i parallelle fortellinger; eller bruken av

frie sitater.

Artikkel XIV

Vi bekrefter Skriftens enhet og indre samsvarighet.

Vi benekter at påståtte feil og uoverensstemmelser som ennå ikke har blitt løst svekker Bibelens

sannhetskrav.

Artikkel XV

Vi bekrefter at læren om ufeilbarlighet er forankret i Bibelens lære om inspirasjon.

Vi benekter at Jesu lære om Skriften kan avfeies ved å appellere til tilpasning til datidens jødiske

forståelse, eller til noen naturlig begrensning i hans menneskelighet.

Artikkel XVI

Vi bekrefter at læren om ufeilbarlighet har vært integrert i kirkens tro gjennom hele dens historie.

Vi benekter at ufeilbarlighet er en lære oppfunnet av skolastisk protestantisme, eller en reaksjonær

posisjon postulert som svar til negativ høyere kritikk.

Artikkel XVII

Vi bekrefter at Den Hellige Ånd vitner om Skriftene, og forsikrer troende om sannferdigheten i Guds

skrevne ord.

Vi benekter at dette vitnesbyrdet fra Den Hellige Ånd fungerer uavhengig av, eller mot Skriften.

Artikkel XVIII

Vi bekrefter at Skriftens tekst skal tolkes ved grammatisk-historisk eksegese, med hensyn til dens

litterære former og talemåter, og at Skriften skal tolke Skriften.

Vi benekter legitimiteten til alle behandlingsmåter av teksten og all jakt på dens bakenforliggende

kilder som leder til relativisering, avhistorisering; eller tilsidesetter dens lære; eller avviser dens

påstander om forfatterskap.

Artikkel XIX

Vi bekrefter at en bekjennelse av Skriftens fulle autoritet, ufeilbarlighet og feilfrihet er vitalt for en

sunn forståelse av hele den kristne tro. Videre bekrefter vi at en slik bekjennelse bør føre til at vi blir

mer og mer lik Kristus.

Vi benekter at en slik bekjennelse er nødvendig for frelse. Samtidig benekter vi likevel at

ufeilbarlighet kan avvises uten alvorlige konsekvenser, både for individet og for menigheten.